Jeg er Ann-Helen Børufsen, oppvokst i Oslo, bor og arbeider i Mandal.
På denne nettsiden forenes kunst og nevrovitenskap i et hjertelig håndtrykk! For meg er dette den ultimate salige mix.
Det er faktisk en facinerende forbindelse mellom kunst og kreativitet og nevrovitenskap. Når vi tegner, maler eller arbeider kreativt, samarbeider flere av hjernens nettverk.
Vi bruker sansene, oppmerksomheten, hukommelsen, følelsene og evnen til å forestille oss noe som ennå ikke finnes.
Som liten jente oppdaget jeg tidlig at tegning var mitt interessefelt. Jeg brukte det ubevisst som terapi. Mange i klassen sto i kø for å se på når jeg tegnet, eller de spurte om jeg kunne tegne noe de kunne fargelegge. Jeg tegnet noen ganger portretter på skolepulten min eller jeg tok opp "bestillinger" for å tegne på andres pult. Tegning ble en viktig del av oppveksten min, sammen med å skrive poesi og lage og spille musikk. At Aslaug Låstad Lygre som skrev "Vi skal ikkje sova bort sumarnatta" er i slekten min tror jeg også var litt inspirerende. I slekten på morssiden var det mye musikalitet, skriving og kreativitet. Jeg har alltid følt at jeg har det litt i blodet...Jeg opptrådte på skoleavslutninger og spilte i band fra jeg var 15 år gammel.
Jeg oppdaget også at jeg kunne skrive med begge hender samtidig - med venstre hånd skrev jeg bokstavene speilvendt og med høyre hånd skrev jeg bokstavene riktig vei. Dette kalles simultan speilskrift. Det er ikke så mange som klarer det, prøv selv hvis du vil - det er en fantastisk øvelse for å styrke nettverkene i hjernen!
Interessen min for hvordan vi mennesker tenker, føler og handler, begynte lenge før jeg visste hva nevrovitenskap var.
Jeg vokste opp med utfordringer i hjemmet som gjorde at jeg begynte å stille spørsmål. Hvorfor reagerer mennesker som de gjør? Hva får noen til å få raserianfall av små ting? Hvorfor er det så vanskelig å forandre mønstre som skaper smerte, både for en selv og andre? Jeg ønsket så inderlig å finne løsninger på noe jeg som barn ikke hadde muligheten til å forandre.
Jeg kjente tidlig en følelse av å ikke være god nok. Det gjorde at jeg utviklet perfeksonisme. Det ble en måte å mestre livet på. Jeg forvekslet prestasjon med egenverdi, noe jeg vet at utrolig mange andre også gjør. I dag vet jeg heldigvis bedre. Men det tok tid å finne egenverdien.
På grunn av forholdene i hjemmet, utviklet jeg tidlig evnen til å ta ansvar og hjelpe andre. Jeg hadde sterk mestringstro og visste at jeg kunne finne løsninger, håndtere utfordringer og få ting til. Jeg utviklet trygghet gjennom å være den sterke. Likevel manglet jeg tro på min ubetingede verdi. Jeg følte at jeg måtte fortsette å mestre og prestere for å ha verdi. Jeg følte ikke at jeg hadde lov til å vise sårbarhet, det var ikke trygt i det miljøet jeg var i. Men uten sårbarhet, får vi ikke ordentlig dyp tilknytning til andre, så det er en grunnleggende viktig ting å få på plass! Det ble litt i overkant mye å bære på med tiden og jeg utviklet Fibromyelgi fordi jeg aldri lyttet til kroppen, mine egne behov og mine egne ønsker. Samtidig bar jeg på mange tunge traumer jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg er glad for at jeg hadde egenskaper som nyskjerrighet, initiativ, kreativitet og selvstendighet. Det førte meg til søken etter kunnskap og løsninger. Kort fortalt gjorde det meg frisk fra fibromyalgi og nå er jeg her for å dele kraftfull kunnskap videre med deg!
Du kan starte der du er med det du har! =)
